Hvem passer som toppsjef i NRK?

Denne teksten ble først publisert i Nettavisen

«Gjør Ingerid til ny kringkastingssjef, omplasser statisten som har rollen nå, og finn et spor til Tore ut av Marienlyst!», skrev Kjetil Rolness på Facebook 23. november 2023. Saken gjaldt Ingerid Stenvolds revolverintervju med kringkatingssjef Vibeke Fürst Haugen.

Rolness gjør den klassiske rekrutteringsfeilen, han regner med at fordi Ingerid er god til å intervjue folk på direkten, så er hun også god til alt mulig annet. Men de personlige egenskapene som gjør deg god på direktesendt TV er omtrent de motsatte av de egenskapene som gjør deg god som toppsjef i en diger organisasjon.

Gode TV-intervuere liker å synes og de liker å ta ballene i lufta, framfor å bruke tid på å analysere situasjonen i ro og mak.  De er videre vhøye på personlige egenskaper som energi (for å komme ut av TV-ruta) og dominans (tørre å avbryte og å motsi autoriteter).

Gode toppsjefer derimot, bør like å lytte og gi folk trygghet, slik at de sier det de faktisk mener i stedet for å si det de tror sjefen vil høre. Gode sjefer bør også like å tenke en stund over saken før de tar en beslutning. I de fleste situasjoner, også i Bamsegutt-situasjonen som oppsto forrige uke, var det viktigere at sjefen tenkte riktig enn at sjefen tenkte raskt. Omtrent motsatt enn for Ingerid Stenvold på direktesendt TV, der beslutningene må tas på sekundet.

Ingerid Stenvold ble rettmessig hyllet for elegant grilling av Vibeke Fürst Haugen i Bamsegutt-saken. Men den samme Stenvold gav toppsjefen Fürst Haugen indirekte en svært god attest da hun kontret komplimentene fra Kjetil Rolness: «Mye av rosen av meg bunner ut i at folk ser at vi ikke er redde», sa Stenvold. Nettopp! En annen type kringkastingssjef enn Fürst Haugen ville jo nettopp gjort de mest profilerte TV-journalistene redde!

Den karismatiske og tilsynelatende sterke sjefen, gjerne en høy og buldrende mann,  er nemlig ofte kontraproduktiv. Jeg har rekruttert toppsjefer til en rekke bedrifter i mitt tidligere liv som hodejeger, så jeg har fått anledning både til å tenke grundig gjennom saken og lese mye forskning på feltet.

Ved å kalle Fürst Haugen «statist» gjør Kjetil Rolness også en tankefeil i å forstå hva lederjobben går ut på. Norske toppledere bruker mer tid internt enn f.eks amerikanske. De må i større grad lytte til og fasilitere for folkene under seg, som jo skal utføre selve jobben. Norske mellomledere jobber best når toppsjefen er tilrettelegger, ikke når toppsjefen tar rollen som scenens midtpunkt. 

Men: Selv om toppsjefen ikke trenger - ja faktisk ofte ikke bør - være naturlig dominant i det daglige, så må hun være sterk nok til å ta upopulære beslutninger når det trengs og å stå i dem.

Det gjenstår å se om Fürst Haugen er sterk nok i klypa til å gjøre det hun bør, nemlig avslutte samarbeidet med Tore Strømøy. Også selv om halve Tyholt (NRKs miljø i Midt-Norge) vil hyle høyt i smerte og protest over å miste gullgutten.

Bamsegutt-serien har kostet fire år og seks millioner kroner. Kanskje lederne som fikk saken i fanget ble grepet av den psykologiske mekanismen «sunk cost fallacy». Kanskje de intuitivt strittet mot ideen om å ta serien av plakaten før den ble lansert, fordi det allerede var investert så mye. En mann som Per Arne Kalbakk, ansatt i Kringkastingssjefens stab som «etikkredaktør», burde sett med et halvt øye at serien ikke kunne vises slik den var. Det samme burde flere ledd i linjen, altså sjefene på Tyholt og distriktsredaktør Marius Lillelien sett.

Det er bent fram utrolig merkelig at ingen trakk i nødbremsen før serien ble lansert. Saken stiller derfor spørsmål om konsekvenser for flere enkeltpersoner enn Tore Strømøy. Er Fürst Haugen villig til å ta de konsekvensene? Det vet vi ikke enda. Dersom dama skulle være et virkelig leder-geni så omplasserer hun de svakeste leddene i NRKs Bamsegutt-kjede, men uten at omverdenen får vite om det. Når folk blir omplassert bør nemlig sjefen anstrenge seg for ikke å ydmyke dem unødig i tillegg. Da er det lurt å gå stille i dørene mens man rydder opp. Akkurat det med «stille i dørene» er jo Fürst Haugen god til.

Men saken viser også svakhetene ved NRKs organisasjon. Fungerer rollen som «etikkredaktør», når Per Arne Kalbakk enten ikke var framsynt nok eller sterk nok til å forklare sjefen at Bamsegutt-serien måtte stoppes før lansering? Er det hensiktsmessig at en mann som Marius Lillelien, fire organisasjonsledd over de som laget programmet, er den som i størst grad frontet saken? Begge disse gutta er jo eitrende sympatiske i sin iver etter å ta ansvaret, men er det troverdig, all den tid de satt langt unna selve produksjonen? Og hvem er faktisk og praktisk mest å klandre for feilvurderingene som ble gjort?

Det må Fürst Haugen ha en mening om, og den meningen må føre til handling. Dersom hun er sååååå sympatisk at hun faktisk mener ansvaret  er hennes personlige, så pulveriserer hun ansvaret i stedet for å ta det.