Går arbeidsmiljøloven for langt?

Vi har etablert et norsk supervern for ressurssterke arbeidstakere, men vi har null vern for de som er aller nederst, sa Jan Fougner til publikum på en lukket konferanse. Her får du en kort gjennomgang av det utrolig interessante foredraget han holdt på Arbeidsrettsdagen 2025. Lenke

 Vet du ikke hvem Jan Fougner er? Han er stjerneadvokaten i norsk arbeidsrett. Jeg har alltid vært ambivalent til mannen. I Valla/Yssen-saken i 2007 (der jeg jobbet for Valla som hennes rådgiver) syntes jeg han gjorde vondt verre, ved å lage en kjempeprosess med tilhørende kjempefaktura.

 Senere har han vært kongen av granskingssaker ved varsling, enorme prosesser med store kostnader både i kroner og rent mellommenneskelig. Ironisk nok er det nettopp han som i dag advarer mot disse prosessene og mener de vokser over alle bredder.

Jeg ville altså holdt på lommeboka når Jan Fougner nærmet seg. Men som fagbokforfatter er han glimrende, med en rekke solide bøker med både godt kildearbeid og stilistisk eleganse. Når jeg blir pensjonist og får god tid skal jeg lese alle bøkene hans fra perm til perm (i tillegg til Bibelen, som også står på leselista).

 Jan Fougner ledet det såkalte Fougner-utvalget i 2021, som er det største arbeidsrettslige NOU-arbeidet på mange år (NOU 2021:9).. Det handlet om tilknytningsformer, altså fast-ansettelsen opp mot midlertidig ansettelelse, innleie og selvstendig næringsdrivende. Her kom utvalget med mye ny kunnskap, selvstendig tenkning og kloke anbefalinger.

Foredraget til Jan Fougner på arbeidsrettsdagen til HR Norge i september i år (2025) var derfor hovedgrunnen til at jeg meldte meg på konferansen, og han innfridde til fulle. For han snakket om de skjulte kostnadene ved de reglene det sjelden settes spørsmålstegn ved.

Det er mye politisk bråk om innleie og midlertidig ansettelse. Men dette skygger for et mye større problem, mener Jan Fougner. Problemet er at domstolene stadig innskrenker arbeidsgivers rett til å styre virksomheten.

Kort fortalt mener Jan Fougner at den siste revisjonen av arbeidsmiljøloven, i 2005, åpnet for å se bort fra virksomhetens behov ved å ta et ensidig arbeidstaker-perspektiv. 

Etter dette har domstolene fulgt opp med å avsi en rekke dommer som peller de siste fjærene av arbeidsgivers styringsrett.

Denne styringsretten blir stadig mer uthulet, og enhver oppsigelse blir gjenstand for domstolens frie skjønn, som stadig oftere lander på arbeidstakerens side. Til og med ved oppsigelser der årsaken ligger i arbeidstakers egen oppførsel mener Høyesterett at omplassering må vurderes. Altså, hvis du ikke klarer jobben, eller en pest for sjefer og kolleger, så må sjefen tenke omplassering før han gir oppsigelse.

De siste tyve årene har Høyesterett gitt stadig nye krav til kriterier for saklige oppsigelser. Her er jeg enig med Fougner: Det er veldig vanskelig å vite på forhånd hva en oppsigelsessak vil ende med i retten. Det er selvfølgelig en stor risiko for arbeidsgiver, som typisk da ender med å betale seg ut av problemet ved sluttpakker.

Visste du at vi har om lag tusen rettssaker i året om oppsigelse? Det er, ifølge den samme Fougner, verdensrekord i oppsigelsessaker for retten.

Kravet til tilpasning av arbeid ved sykdom baller også på seg, ifølge Jan Fougner. På dette området står LOs advokater hoppekåte (min formulering...) for å kjøre nye saker. De vil ha enda mer rettsutvikling til fordel for syke folk og til ulempe for arbeidsgiver. Varslingssaker er på sin side blitt rene galimatias, det brukes som våpen i konflikt av de mest ressurssterke arbeidstakerne.

Tariffavtalene er ikke lenger oppsigelige, slik de var før, hevder Fougner. Denne siste påstanden handler om «individuell ettervirkning av tariffavtale» etter en dom i Høyesterett (Grefsenhjemmet). Den slo fast at dersom tariffavtalen blir sagt opp kan reglene i den bli værende som en del av den enkeltes ansettelsesavtale.

Samlet sett gjør alle disse reglene og domsavgjørelsene det vanskelig å styre bedriften. Norge har fått en dårligere «arbeidsrettslig konkurransekraft». Det er verdt å merke seg at Fougner mener at nettopp tariffavtalene er selve juvelene i kronen for norsk arbeidsliv og – ja nettopp - konkurransekraft. Tariffavtalene er markedstilpasset fordi de er tidsbegrenset og må reforhandles annethvert år. Nå er til og med den frie retten til forhandlinger vingeklippet av Høyesterett, ved den nevnte Grefsenhjemmet-dommen.

Vi har etablert et norsk supervern for ressurssterke arbeidstakere, men vi har null vern for de som er aller nederst og leverer maten, fortsatte Fougner til HR Norge-publikumet. De styres jo av rumensk mafia, la han til, og da var det matbudene i Wolt han tenkte på.

 Jan Fougner frir altså heftig til både arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden. Arbeidsgiverne får sitt ved at han angriper «supervernet» til ressurssterke arbeidstakere. Arbeidstakerne får sitt ved at han lovpriser tariffavtalene som instrument og ved at han snakker med innlevelse om sosial dumping.

Jeg tror det mannen er ute etter er å få lede et nytt utvalg, et slags Fougner-utvalg nummer to, etter det nevnte Fougnerutvalget  i 2021. Han foreslo nemlig friskt en ny revisjon av arbeidsmiljøloven til HR-publikumet, og viste fram en foil om «Lov om Arbeidsliv 2028». Jobben med å lede et utvalg for å utrede en slik lov vil han da også være meget godt egnet til.

Hovedpoenget hans er jeg dundrende enig i: Alt det politiske bråket om innleie og midlertidighet skygger for hverdagen i bedriftene, der loven gir stadig nye pålegg og stadig mer uthuling av arbeidsgivers styringsrett.

Innleie og midlertidighet er viktig for dem det gjelder, altså i noen få sektorer i næringslivet. Men domstolenes stadige overprøving i enkeltsaker i «hverdags-HR», er langt viktigere for vår arbeidsrettslige konkurransekraft. Høyesterett er så arbeidstakervennlig at du kan få bakoversveis.

PS: Vil du ha et eksempel på det siste, en dom som gir deg bakoversveis? Her kan du lese om at Høyesterett mener løgn i jobbintervju er helt ok.