Oppsigelse på grunn av porno på fritiden?

Denne saken ble også publisert i Nettavisen

Hvis du er rektor på et universitet om formiddagen og produserer porno om kvelden, bør det være helt greit, så lenge du holder jobb og porno-fritid strengt atskilt. Det siste betyr for eksempel at du aldri finner på å filme seansene i auditoriet eller på andre måter viser fram hvor du jobber.

 Er du nøye på dette er du innafor. Ytringsfrihet er nemlig viktigere enn arbeidsgivers mulige omdømmetap, - i de fleste tilfeller. Slik tolkes det i norsk rett, men kanskje ikke i amerikansk.

 Universitetslederen Joe Gow, holdt jobb og porno-hobby strengt atskilt. Likevel fikk han sparken. For moro skyld har jeg tenkt ham inn i en norsk sammenheng, men la oss først fortelle hva som hendte:

 Joe Gow var leder for University of Wisconsin – La Crosse i 17 år. I romjula 2023 gikk det ut en pressemelding om at han var fratatt jobben på grunn av «avskyelige handlinger» («abhorrent actions»). Det er Khrono, bransjeavisa for universitets- og høyskoleansatte, som omtalte dette først i Norge.

 Joe Gow og kona, under vignetten «Sexy Happy Couple» hadde laget dannet seniorporno hjemme på kjøkkenet. De inviterte også pornostjerner dit for å lage mat, for så å ha sex med dem under slagordet «Sexy Healthy Cooking».

 Det hele hadde altså en slags idealistisk twist, ved at porno-skuespillerne skal vise fram menneskelige sider de ellers ikke får brukt så mye i jobben, stadig ifølge Khrono som igjen bygger på en artikkel i New York Times. Gow hevder at denne filmingen har de drevet med i mange år. Men det var da Gow-ekteparet nylig bestemte seg for også å legge ut filmene på nett, at arbeidsgiver reagerte. I pressemeldingen går det fram at et enstemmig styre mener Gow har påført universitetet alvorlig omdømmemessig skade. Vi er «alarmed and disgusted» skriver tilsynsorganet for universiteter i staten Wisconsin.

Joe Gow er nå omplassert til en lavere stilling på universitetet, og tar til motmæle fordi han mener det å lage porno er en del av hans ytringsfrihet. Det har han helt rett i, dersom vi legger den norske forståelse av arbeidstakers ytringsfrihet til grunn. En norsk rektor eller universitetsdirektør kunne gjort dette, og vunnet i rettssalen. Men dette er USA, der man ser helt annerledes på alt som har med sex å gjøre. Og trolig også annerledes på ytringsfrihet for universitetsansatte, generelt.

 Poenget mitt om forskjellen på Norge og USA går som følger: Dersom styret på et norsk universitet først hadde gjort tabben å omplassere ham, og han deretter saksøkte dem for dette, ville han trolig vunnet i rettssalen.

 Folk flest, også HR-ansatte flest og sjefer flest, vet ikke hvor sterkt ytringsfriheten står rent rettslig. Dersom man aldri trekker jobben inn i kontroversielle fritidsytringer (og film er en ytring) skal det mye til for at arbeidsgiver kan gjøre noe. Et hvert tilfelle må sees opp mot hva jobben faktisk går ut på. Type jobb er altså like viktig som type handling.

 En leder på et universitet skal være et forbilde, mente tilsynsorganet i Wisconsin, og porno-produksjon er ikke forbilledlig. Men for det første er studenter voksne mennesker, hverken barn eller tenåringer. Dette er et svært viktig poeng, det hadde vært litt verre om Joe Gow hadde vært rektor på en barneskole.

 Det er straffbart i Norge både å produsere og å spre porno. Men å gjøre noe som er straffbart betyr ikke automatisk at det foreligger oppsigelsesgrunn. Spørsmålet er om akkurat dette straffbare forholdet utgjør en risiko for akkurat denne jobben? Fyllekjøring er ikke oppsigelsesgrunn for firmaets økonomisjef, mens kan kanskje være det for en ambulansesjåfør, selv om det skjer i hans fritid. Omvendt vil en straffedom for grovt underslag fra kassa til det lokale håndballaget trolig få betydning for arbeidsforholdet dersom man er økonomisjef, men ikke hvis man er ambulansesjåfør.

 Da «sex-professoren» Nils Rune Langeland fikk avskjed fra Universitetet i Stavanger, trodde mange det handlet om hans ytringsfrihet. I sin fritid hadde han postet bisarre meldinger om sex til unge damer han ikke kjente, og de hadde publisert skjermdumper på twitter, i ren irritasjon over denne innpåslitne kulturkjendisen. Men i retten var ikke arbeidsgiver i nærheten av å bruke disse sakene mot Langeland. Nei, avskjeden handlet bare om oppførselen hans på jobben. Langeland tapte saken, fordi han hadde trakassert kvinnelige kolleger i klare jobbsettinger i en årrekke. Og det var altså noe helt annet.

 En langt mindre opplagt sak var den om Max Hermansen, læreren i videregående skole i Oslo. Han postet daglig islam-kritiske og også direkte muslim-fiendtlige tekster på Facebook. Han ledet den norske avdelingen av Pegida, en anti-islamsk og innvandrerfiedntlig bevegelse som var aktiv i årene 2014-2017.

 Max Hermansen ble sagt opp fra Kuben videregående skole, der det er en stor andel elever med muslimsk bakgrunn. Saken ble forlikt før den kom til rettssalen. Det var virkelig synd, sett fra allmenhetens synspunkt. Saken hadde nemlig så gode argumenter fra begge sider at den burde vært gjengitt og diskutert i en god tekst, altså i en dom. Max Hermansens aktiviteter ligger jo i kjernen av ytringsfriheten, nemlig politisk aktivitet. Slik sett burde han nettopp ikke fått sparken.

 På den annen side jobbet han med ungdom under 18 år, og han ytret seg slik at muslimske elever med god grunn kunne spørre seg om han ville kunne behandle dem rettferdig: Jobben hans besto jo blant annet i å sette standpunktkarakterer. Her skulle jeg gjerne sett kobbelet med fint-tenkende høyesterettsadvokater i aksjon! For Hermansen selv var det nok best at det gikk som det gikk; han kom seg ut av Oslo-skolen med en solid pakke som kompensasjon.

 Den mest kjente lærer-saken er imidlertid langt eldre enn dette. Lektor Olav Hoaas, som var lærer på Stokmarknes i Vesterålen, Nordland, ble i 1976 straffedømt for rasisme. En slik dom ville ikke fått betydning for jobben hans dersom han hadde vært gartner eller ingeniør. Men han var lærer for unge under 18 år og han fikk etterpå avskjed fra jobben. Som lærer for mindreårige er rollen som forbilde reell, også slik at det kan spille inn på fritiden din, mente Høyesterett da avskjedssaken til slutt kom dit (Rt. 1982 s. 1729).

Ytringene til Hoaas var også utvilsomt både bånntæla rasistiske og svært grove. Han mente folk i Norge med annen hudfarge enn hvit burde steriliseres og at de som adopterte barn fra andre kontinenter begikk landssvik. Videre mente han at Holocaust hadde kommet litt «for tidlig», og hadde vært en bedre idé 50 år senere da verden var blitt overbefolket.

 Ytringenes grovhet har betydning. Det gjelder også for pornografi, for nå å komme tilbake til gladsex-pornografen Joe Gow og kona hans. Hvis man nå, mot formodning, skulle anta at porno er ukjent og skadelig for studenter over 18 år, så må man definere om filmingen til Gow inneholdt ren straffbar porno, eller om det var noe annet, - for eksempel politiske ytringer som grunnloven nettopp er til for å verne.

 Straffeloven inneholder mange paragrafer om sex, hvorav flere spesielt gjelder sex med mindreårige eller framstillinger av sex med mindreårige. Paragrafen om porno derimot, handler om sex mellom voksne og første del av § 317 lyder: «Med pornografi menes i denne paragrafen kjønnslige skildringer som virker støtende eller på annen måte er egnet til å virke menneskelig nedverdigende eller forrående, herunder kjønnslige skildringer hvor det gjøres bruk av lik, dyr, vold og tvang. Som pornografi regnes ikke kjønnslige skildringer som må anses forsvarlige ut fra et kunstnerisk, vitenskapelig, informativt eller lignende formål.»

 Og da blir jo spørsmålet for Joe Gow, dersom han hadde arbeidet i Norge: Hadde ikke også hans «kjønnslige skildringer» et «informativt formål»? Det høres unektelig slik ut, med «sexy healthy cooking» og formålet om å bli kjent med pornoskuespillerne som personer, i full sving over grytene og kakebaksten. I så fall ville jo ikke dette engang være straffbart!

 Høyesterett uttalte i 2005 at «denne type straffebestemmelser må tolkes med varsomhet, og at det gjelder enn mer når det som her er spørsmål om en standard som viser til en bestemt oppfatning av seksualitet og moral.» De viste videre til, i samme dom, at det langt fra var nok om innholdet vakte kraftige reaksjoner, eller om det var usmakelig, uønsket og uten kunstneriske kvaliteter. Nei, det måtte en «kvalifisert krenkelse» til, for at det skulle være straffbart (Rt 2005, s 1628). Saken handlet om et pornoblad der utgiveren helt spesifikt ønsket å få en rettssak om hvor grensene gikk for hva som var lovlig. Det var snakk om ren porno uten hverken kunstneriske eller folkeopplysende ambisjoner. Bildene viste vanlig sex mellom voksne der all aktivitet så ut til å være frivillig. Utgiveren vant.

 Hadde det vært Joe Gows «Sexy Healthy Cooking» som ble politianmeldt i Norge hadde saken trolig aldri ført til straffetiltale i det hele tatt (og da med forbehold om at jeg ikke har sett filmene hans).

 Summa summarum: Hadde Joe Gow vært rektor på Universitetet i Oslo hadde han trolig beholdt jobben. Men her protesterer du kanskje: Var det ikke slik at styret og rektor Anne Borg på NTNU sparket førsteamanuensis Øyvind Eikrem på grunn av angivelige rasistiske uttalelser på hans fritid? Joda, det gjorde hun, med styret bak seg. Men Eikrem-saken ble forlikt på et skyhøyt nivå, hvilket sier alt om at NTNU hadde en dårlig sak som de ville gjøre alt for å holde unna rettssalen.

 Den samme Anne Borg måtte for øvrig gå av i desember i år, på grunn av sin virkelig elendige dømmekraft i en sak som også gjaldt ytringsfrihet for ansatte.

 Så joda, makta prøver seg. Men ytringsfriheten står heldigvis svært sterkt i Norge. Så får vi håpe det beste for staten Wisconsin og for Joe Gow i de videre rettsprosessene som garantert venter der.

 Dersom du har lest helt hit, er du kanskje klar for å lese mer? Anine Kierulf skrev lørdag 29.12.23 i Dagens Næringsliv om ytringsklimaet på universiteter generelt, og da særlig om amerikanske universiteter og Midtøsten-konflikten. Et langt mer brennbart og viktig tema enn historien om Joe Gow.

 Er du – som meg – en hund etter morsomme dommer fra Norge, eller hvis du selv driver med kontroversielle fritidsaktiviteter, så anbefaler jeg en masteroppgave fra Universitet i Oslo i 2016. Den heter «Opphør av arbeidsforholdet på grunn av arbeidstakers opptreden på fritiden». Her er det bare å gasse seg i morsomme saker, hvorav du trolig også vil huske noen fra nyhetene opp gjennom årene.