Norsk Industri, NHO og Stein Lier-Hansen: Ikke bare en enslig kriminell

Stein Lier-Hansen er en skurk. Det er ikke oppsiktsvekkende, skurker finnes jo overalt. Men styret i Norsk Industri, landets mektigste arbeidsgiverorganisasjon, har gjennom en årrekke lukket øynene. Det er mer interessant enn enkeltmennesket Lier-Hansen.

Hele 1,9 millioner i ren kickback for fakturerte tjenester og over ti millioner i urettmessig dekning av jakt. Det er dette som gav dommen på fem år i fengsel for Stein Lier-Hansen. Den er ikke rettskraftig, men det er vanskelig å se for seg at en anke vil føre fram.

Det tyngste i tiltalen var påstanden om grov korrupsjon. Påtalemyndigheten mente Lier-Hansen lot en bekjent  fakturere Norsk Industri 4,25 millioner kroner over en lengre periode. Så fikk Lier-Hansen halvparten av disse pengene tilbake, til sine private konti.

Det kalles kickback, at du får prosenter av det som blir betalt av noen andre. Men det største kickbacket er kanskje noe helt annet. Det største kickbacket kan være at Lier-Hansen fikk tolv millioner illegitime kroner privat for jobben han gjorde for industri-eierne. Altså i tillegg til den høye direktørlønna.

Styret så gjennom fingrene på det de måtte ha forstått var urent trav. De satt stille i båten fordi de tjente på det.

Jeg synes dommen i Oslo Tingrett fritar både styret, revisor og NHOs regnskapsfunksjon i for stor grad. Holdningen var åpenbart at så lenge Lier-Hansen fikk til resultater var det best å ikke stille spørsmål.

Norsk industri er en del av NHO og den mektigste av alle norske næringslivsorganisasjoner. De forhandler det såkalte frontfaget, med Fellesforbundet som motpart, og danner dermed lønnsnorm overfor alle norske bedrifter. Jo lavere lønnsøkning i frontfaget, jo større overskudd for industrieierne.

Hva er vel litt grov korrupsjon mot å få en lønnsøkning i bedriften på 1,7 prosent, i stedet for to prosent? Slik kan de ha tenkt, industrilederne i styret. For ikke å snakke om hva Lier-Hansen fikk til av endringer på statsbudsjettet. Neida, de tenkte nok ikke at Lier-Hansen var «korrupt». De tenkte at Lier-Hansen var «utradisjonell». Og så var de flinke til å stoppe tanken akkurat der. Best å ikke bruke hodet for mye, når man er så godt tjent med å la være.

Lier-Hansen-saken viser at både Norsk Industri og NHO systematisk har lukket øynene for alvorlig økonomisk kriminalitet. Men dette har ikke vært fokus i pressen etter dommen. Fokus har vært på Lier-Hansen alene og hans forbryterske sinnelag.

Norsk Industri har nemlig vist seg som glimrende PR-agenter for egen uskyld. De har klart å overbevise både pressen, folk flest og dommeren i Oslo Tingrett om at det kun var ett eneste råttent eple i Norsk Industri, nemlig Stein Lier Hansen. Det er godt gjort. Men hvordan skulle noe sånt være mulig?

De fleste arbeidstakere vet at man må sende fra seg enten en faktura eller krav om utleggsrefusjon for å få fakturaen betalt, eventuelt tilbakebetalt utlegget til egen konto. Slike utbetalinger kontrolleres alltid av noen. Slik var det også i Norsk Industri.

Så hvem attesterte disse merkverdige utgiftene til Lier Hansen? En direktør ved navn Carla Botten Verboven. Hvem utbetalte, etter å ha sett på bilagene? Jo, det gjorde en controller/direktør ved navn Arne Thyholdt.

Både Arne og Carla er ekstremt dyktige ansatte, sa Lier-Hansen under straffesaken. Det er som et ekko av uttalelser fra utallige toppsjefer før ham. De slenger ut merkelappen «ekstremt dyktig» om folk som ikke nødvendigvis er dyktige, men derimot ekstremt lojale. Hverken Carla eller Arne fant på å stille spørsmål, eller snakke med andre, om disse digre fakturaene for alt fra jaktterreng og sjøfly til mystiske «muntlige konsulenttjenester».

Men hva da med styremedlemmene, de som faktisk var Lier Hansens overordnede? De blir i dommen langt på vei fritatt for ansvar for at Lier-Hansens svindel. Men de visste jo at Lier Hansen var mer på Hardangervidda enn på jobben. Det visste absolutt hele byen. Er det ikke mulig for styremedlemmer å ta eget initiativ til spørsmål?

En gang i året skal ethvert styre sende administrasjonen på gangen og være alene med revisor. Det er vanlig rutine og ble gjort også i Norsk Industri. Disse møtene ble åpenbart ikke brukt til noe fornuftig.

Da styret endelig, etter et varsel, endelig bestilte en gransking ble hovedfokus for styret å dysse saken mest mulig ned. De underskrev sågar en avtale om ikke å saksøke mannen hvis det dukket opp flere lik i skapene. På samme måte som utallige norske bedriftsledere blir takket av med en pakke for å stoppe skandaler og omdømmetap. Jørgen Hattemaker får avskjed for å stjele og må gå åtte uker uten dagpenger fordi avskjed gir en avstengningsperiode. Direktører får feite pakker og bevisste cover-up

Ironisk nok er Norsk Industri og overbygningen NHO de organisasjonene som skal kunne mest om hvordan korrupsjon og økonomisk utroskap skal unngås. De utgir veiledere om temaet og eier nettstedet Arbinn, der bedriftsledere får råd og veiledning. Dette er folk som skal ha åpenhet og ryddig forretningsførsel i ryggmargen, nettopp for å kunne veilede andre. 

Hva sier alt dette om Norsk Industri, som organisasjon? Fisken råtner fra hodet, heter et ordtak. Det betyr at når det er råttent på toppen, så råtner det nedover. Om styret ikke var forbrytersk, så var det i hvert fall ekstremt passivt. Det passer dem godt at alt fokus nå er på personen Lier-Hansen, så de selv kan spille rollen som sjokkerte ofre for en enslig kriminell.

Hadde det ikke vært for E24, som dro opp saken i pressen, hadde saken aldri blitt kjent. Da hadde styret i Norsk Industri fått dysset ned saken slik de ønsket.

Dette handler om så mye mer enn personen Stein Lier-Hansen. Det handler om at personlig ansvar, først og fremst for styremedlemmer, revisjonshus og controllere. Personlig ansvar ser ut til å være  en ukjent størrelse i organisasjonene Norsk Industri, og overbygningen NHO.