Leo Grande: En lykkelig prostituert?

Eldre menn som kjøper sex av unge kvinner blir fordømt. Men filmen om en eldre kvinne som kjøper sex av ung mann blir hyllet av norske filmkritikere. Dobbeltmoralen er tykk i mottakelsen av filmen Hell og lykke, Leo Grande.

Filmen handler om 63-årige Nancy som har blitt enke og ønsker å utforske sexlivets gleder etter et langt og ganske traurig ekteskap. Hun vil ikke ha sex med jevnaldrende menn, selv om tilbudene er mange. Nei, hun synes andre 60-åringer er «for gamle», hun vil ha en ung og sterk kropp, en mann på alder med sønnen. Dermed treffer hun Leo Grande, den prostituerte som simpelthen elsker jobben sin, fordi han ser det vakre i alle mennesker og så gjerne vil tilfredsstille ulykkelige eldre kvinner. Her kan vel mange næringsdrivende kjennes seg igjen, vi vil tjene penger, og liker samtidig arbeidsoppgavene. Spørsmålet er hvor troverdig det er med hensyn til denne konkrete arbeidsoppgaven.

Tidvis er det virkelig morsomme scener, takket være en spenstig dialog og briljante Emma Thompson i hovedrollen. Men jeg får latteren i halsen. Og når Leo i siste scene går på gaten med et lykkelig drømmende smil om munnen, umiddelbart etter en ganske heftig sexrunde med 63-åringen, da er begeret fullt for meg. Her skal vi virkelig få inn med teskje at Leo elsker jobben sin, han smiler forelsket når han tenker på henne! Når kvinner lager film om prostitusjon går de altså et hakk lenger enn det menn gjør i den gamle visa om enkle og ubekymrede gatepiker: Leo er ikke bare lykkelig sånn generelt, nei, hans lykke er enn direkte følge av arbeidsgleden det gir å tenne bestemors seksuelle flamme.

Patriarkat betyr at alle premisser legges av menn. Matriarkat er det omvendte, at alle premisser legges av kvinner. Er vi der nå, i matriarkatet? Nancy utforsker sin egen seksualitet. Hennes tidligere ektemann var en så elendig sexpartner at hun fortjener et bedre ligg, slik filmen vinkler det. I siste scene lar Emma Thompson klærne falle, hun tør å se sin egen kropp i speilet og oppleve stolthet og glede. Hun har trosset egne barrierer og blitt et levende seksuelt vesen, alt på grunn av helgenen Leo Grande. Hurra!

Forskjellen i opplevelsen av menn og kvinner som horekunder, sier noe om hvem vi er som samfunn. Vi mener åpenbart at kvinner er berettiget, på en annen måte enn menn. En eldre kvinne er berettiget til å få god sex fra en spenstig unghingst. En eldre mann derimot, har ikke samme rett til lammekjøtt, absolutt ikke!

OK, i rettferdighetens navn: I noen korte scener opplever vi ekte dilemmaer. Som at han blir rasende når hun via kløktig nettsøk har klart å finne ut hva han egentlig heter. Det er for meg filmens beste scene, fordi den åpner opp for livets harde realiteter; Han er også et menneske, med et liv, og han vil ikke at hun skal inn på det livet. Men temaet forløses på en håpløst kjønnspolitisk korrekt måte, uten at jeg skal røpe filmens løsning på gåten Leo Grande.

Vakre Emma Thompson ser mange hakk bedre ut enn gjennomsnittlige 60+ damer. I tillegg er hun vittig, sympatisk og oppriktig opptatt av at Leo skal ha det bra. Hun er den vi alle vil ha som venninne, kollega eller svigermor, fordi hun er så behagelig, ja, til og med morsom. All sympati hos seeren er dermed hos henne. Leo er ikke bare vakker og veltrent, han er reflektert og et virkelig under i å virke oppriktig forelsket. De framtrer begge overmåte ressurssterke, vakre og sosialt veltilpassede.

Jada, kino er vel til for å gi oss drømmer. Men jeg klarer ikke fri meg fra virkelighetens prostitusjonserfaringer. En gammel kvinnelige horekunde er ikke en art man så ofte treffer på, men den sitter desto sterkere i minnet når man møter dem. Som jeg gjorde en gang på 2000-tallet, på et hotell i Nord-Norge, ved morgenbuffeten. Kvinnen var rundt 70 år, allerede drita, støyende, lettkledd med hengepupper og åreknute-ben i høye hæler og svartfarget hår oppsatt i såte. Hun hang på en høy og vakker afrikansk mann på rundt 30 år, han virket sjenert og ubekvem med oppmerksomheten de tiltrakk seg. Hun tungekysset ham over kaffen da de endelig fikk satt seg ned, hun dro hånda hans inn under den sjaskete bomullstoppen og etterlot ingen tvil om at han var hennes eiendom. Innimellom befalte hun ham å gå å hente noe til henne, en kaffe til, eller mere juice, og betjeningen fulgte tydelig med og lurte nok på akkurat når de skulle be paret forlate lokalet.

Det var som en bilulykke, jeg ville ikke se, men jeg klarte ikke la være, og resten av dagen fantaserte jeg om å slå henne rett ned. På samme måte som jente-pappaer kan bli rasende på eldre menn som kjøper ungpike-sex ble jeg, som sønne-mamma, nesten på gråten av raseri over dette monsteret av en horekunde. Det var å se fornedrelsen utspille seg for åpen scene, hun ville at vi skulle se at den unge mannen lystre hennes minste vink, enten det var kaffe eller klining.

Foreldreblikket er relevant i synet på prostitusjon: Da Petter Vennerød laget sin dokumentar «Prostitusjon sett fra innsiden», som vinklet prostitusjon positivt men realistisk, avsluttet han med en ettertenksom replikk fra halliken, filmens hyggelige gjennomgangsfigur. Halliken, som gjennom hele filmen hadde framholdt at jentene hadde det bra, sa: «Men jeg ville jo ikke ønsket dette for datteren min ... jeg ville jo ikke det». Nettopp. Det er en slik dobbelthet, som Vennerød valgte i sin dokumentar, som kunne gjort filmen om Hell og lykke, Leo Grande mer interessant.

For virkelighetens prostitusjon gir gjerne kunden et motbydelig maktovertak. Folk som selger sex mangler penger, og den pengemangelen fører dem ut i fornedrelse. Hell og lykke Leo Grande idealiserer relasjonen kunde og prostituert på en måte som gjør den ubehagelig å se på.

Filmen har fått strålende mottakelse, og nettopp fordi den har et «kvinnelig perspektiv» for å sitere en av anmelderne. Aha. Fordi kvinners perspektiv så mye mere verdt enn menns perspektiv for tiden? Fordi vi kvinner fortjener alt mulig som menn ikke fortjener?

Det er ikke slik at anmelderne ikke ser det. Hannah Bull Thorsvik i Dagbladet nevner nedlatende at noen sikkert vil «lire av seg» spørsmål om hvordan relasjonen hadde sett ut motsatt vei. Espen Svenningsen Rambøl i Dagsavisen reiser problemstillingen, men skriver så at han ikke ønsker å diskutere den i sin tekst. Det er ryddig og greit og jeg håper han ville gjort det samme hvis handlingen dreide seg om en eldre manns sexkjøp. Jan Storø i Khrono tar også opp temaet, men skriver at det blir en «bedre film» om vi «legger vekk den problemstillingen». Det har han jo rett i, all kunst blir bedre dersom vi legger vekk ideologiske skylapper. Likevel stusser jeg over den totale mangelen på kjønnspolitisk diskusjon ved mottakelsen av Hell og lykke, Leo Grande.

Fredag kom regjeringens nye mannsutvalg på plass. De skal levere sin utredning innen mars 2024. Claus Jervell er leder, en mann jeg ikke alltid er enig i, men som jeg kjenner som en fordomsfri og dyktig fagperson, med solid forankring i arbeidslivet gjennom tillitsverv i hotell- og restaurantbransjen. I tillegg har utvalget fått medlemmer som Mannsforums Arne Børke og tung fagekspertise ved Camilla Stoltenberg. Jeg håper utvalget merker seg den nye trenden i underholdningsindustrien: Eldre hetero-kvinner kan ta for seg av mannlig kjøpe-kjøtt fordi vårt seksuelle velbefinnende er moralsk høyverdig. Så mye mer høyverdig enn hetero-menns.

Petter Vennerød: https://no.wikipedia.org/wiki/Petter_Venner%C3%B8d

Khrono: https://khrono.no/godt-om-den-voksne-kvinnens-seksualitet/712131

Dagsavisen: https://www.dagsavisen.no/kultur/2022/08/25/lever-ut-innestengte-fantasier/

Dagbladet: https://www.dagbladet.no/kultur/bestilling-orgasme/76986793

Mannsutvalget: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/sammensetningen-og-mandatet-for-det-nye-mannsutvalget-er-klar/id2925457/

Claus Jervell: https://no.wikipedia.org/wiki/Claus_Jervell