Kroken på døra for Wolt i Norge?

Arbeidsminister Tonje Brenna kalte inn Foodora og Wolt på teppet 19. juni 2025. Bakgrunnen var at Økokrim mener rumenske kriminelle har infiltrert matleveringsbransjen. Rumenere og franske statsborgere med nordafrikansk bakgrunn jobber som bud, men må gi deler av oppgjøret sitt til kriminelle bakmenn som trolig også driver stort innen tyverier og narkotikahandel. Saken er ikke akkurat god merkevarebygging for Wolt og Foodora. Hvem har lyst til å få levert maten sin på døra av et multikriminelt nettverk?

                  Tonje Brenna og Økokrim ber Wolt og Foodora rydde opp litt faderlig fort, og selskapene lover mer kontroll, blant annet med ansikts-gjenkjenning som ID. Problemet, sett fra selskapenes synsvinkel, er imidlertid at når de innfører slike kontrollrutiner så oppfører de seg som arbeidsgivere for budene. Og nettopp arbeidsgivere, det vil de ikke være.

Wolt tapte en rettssak i april i år, der tre bud gikk til sak for å få fast ansettelse. De tre hadde alle standard kontrakt som bud, en kontrakt som innebærer at de enten er  frilansere eller næringsdrivende i enkeltmannsforetak. «Frilanser» betyr her at man får lønn, men ikke har arbeidsforhold, mens man som næringsdrivende får utbetalt honorar. Ingen av delene gir feriepenger eller overtidsbetalt slik alminnelig ansatte får.

                  Du husker kanskje Foodora-streiken i 2019? Da streiket budene seg til tariffavtale, og de som streiket var vanlig ansatte. Men siden da har Foodora færre og færre bud som ansatte, mens de fleste er frilansere eller næringsdrivende, akkurat som i Wolt.

             Spørsmålet om restaurantmat-budene er ansatte eller oppdragstakere (en felles betegnelse på frilansere og næringsdrivende) er et «hot» politisk tema i hele den vestlige verden. Som ansatt har man en rekke sosiale goder som lønn under sykdom, pensjonsopptjening, feriepenger og overtidsbetalt. Det er altså betydelig dyrere for selskapene å ansette budene, enn å ha dem som oppdragstakere.

                  Fafo-forskeren Kristin Jesnes har studert utviklingstrekkene i slike matleverings-tjenester i fire land, Romania, Norge, Frankrike og England. Og hun finner et klart mønster: De første årene har tjenester som Wolt og Foodora gode vilkår, og typisk for budene er at de jobber deltid og tjener godt. Da er det mange studenter og deltidsarbeidende vanlige folk blant budene.  I fase to blir vilkårene, altså lønna for levering, dårligere, og utenlandsk arbeidskraft som jobber lange uker tar over for studentene. I fase tre øker andelen utenlandske ytterligere og det blir vanlig å leie andres konto og bli organisert inn i sosial dumping, der kriminelle forsyner seg av budenes arbeidsinntekt.

På Fafo-arrangementet «Arbeidsinnvandrere på digitale plattformer» torsdag 19.06 fortalte budet Charith Ranatunga om en helt anstendig lønn. Men så ble han også spurt om ukentlig arbeidstid. Ranatunga jobber sju lange dager i uka, året rundt. Han beskrev også hvordan vilkårene gradvis ble dårligere, fordi hvert oppdrag gav mindre tilbake til budene enn før. 

Og her er vi inne på det som gjør disse selskapene upoulære i fagbevegelsen verden over: Vilkårene for levering er ikke mulig å for oversikt over for dem som jobber. Algoritmen er ikke åpen slik at arbeidstakerne kan forstå hvorfor de får mer eller mindre igjen for innsatsen. Og når den ikke er åpen og forståelig er det heller ikke mulig å forhandle, hverken kollektivt eller individuelt.

På Fafo-arrangementet 19.06 ble selskapene representert av fagsjefen i Virke, Morten Skauge, Han fremholdt at kriminalitet og spørsmålet om fast ansettelse er to helt forskjellige saker som nå sauses sammen i debatten. Men der tar han delvis feil. Det er jo nettopp organisasjonsformen som gjør det lett for kriminelle å infiltrere.

 Andre går i motsatt grøft, og hevder at sosial dumping passser Wolt og Foodora som hånd i hanske. Det er selvfølgelig også feil, ingen selskaper synes det er bra å få merkevaren sin forbundet med moderne slaveri. Men spørsmålet er om Wolt og Foodora klarer å drive lønnsomt uten at de sklir over i uverdige arbeidsvilkår for budene.

 Dommen fra Oslo Tingrett, der Wolt ble dømt til å ansette de tre budene og etterbetale solide beløp i lønn og feriepenger, er anket. Mitt stalltips er at saken går helt til Høyesterett, og at dommen der blir den samme som i tingretten. Da blir Wolt tvunget til å ansette alle budene, og å etterbetale enorme beløp, slik det skjedde i Aleris/Stendi-saken.

Da kan det blir kroken på døra for Wolt i Norge. Selskapet, som opprinnelig er finsk, ble kjøpt opp av det enorme amerikanske selskapet DoorDash Inc for tre år siden.  Eierne har investert enorme beløp gjennom årene mens driften har gått med store underskudd.

Forretningsmodellen er altså å bruke mange år på å bygge marked, med gode vilkår for bud og restaurantene som leverer maten. Deretter, når marked og leverandører er etablert, skrus vilkårene til slik at selskapene kan gå med overskudd og investorene får igjen for innsatsen.

Teknologien bak er banebrytende og genial, Men dessverre ser forretningsmodellen ut til å kreve underbetaling av budene, de som er siste og avgjørende ledd i leveransen.

 Spørsmålet er: Lar virksomheten seg forene med anstendige arbeidsvilkår? Fafo-forskeren Kristin Jesnes var optimist for noen år siden, og skrev en artikkel om hvordan den nordiske arbeidslivsmodellen møter app-arbeiderne i et vinn-vinn for alle parter. Nå er hun blitt pessimist, sa hun på Fafo-møtet torsdag.

Til deg som forbruker er spørsmålet: Hva er verst, å få maten levert på døra av en som sliter 80 timer i uka for å oppnå en anstendig lønn? Eller at du må ta på deg yttertøyet og labbe bort til spisestedet for å sette deg der, slik vi gjorde i gamle dager?

Eller finnes en tredje vei? Litt dyrere levering, litt færre ferdigmiddager inn døra, men en jobb til å leve av for budene? Det er jo det alle håper. Og teknologien som styrer det hele, effektiviserer leveringen på en helt revolusjonerende måte. Det er ingenting i selve teknologien som hindrer fast ansettelse og anstendig lønn.