Høyesterett: Sjefen fra helvete

Denne saken er også publisert i Nettavisen.

Jens Edvin A. Skoghøy har preget nyhetsbildet de siste ukene. Høyesterettsdommeren ble høsten 2022 innlagt på sykehus. Han hadde i månedsvis virket fjern og tåkete i det daglige, og han ble flere ganger funnet i hjelpeløs tilstand. Ifølge hans egne opplysninger var forklaringen at han led av en langvarig, alvorlig forgiftning.

 Fortsatt forkommen og sliten uttalte han så at det måtte være hans ukrainske kone, som etter et ganske kortvarig ekteskap hadde forgiftet ham. Hun er nå over alle hauger, men har uttalt til pressen at hun er uskyldig. Underveis i saken er det også lekket sms-er der Skoghøy forbanner ukrainere generelt og alt de står for. Kanskje ikke overraskende, dersom vi forsøker å sette oss i hans sted. Disse sms-ene var aldri ment for offentligheten, de ble lekket til Dagbladet av mottaker. Han sendte dem i medisin-tåke og etter å ha vært utsatt for et drapsforsøk som tok et halvt år av livet hans.

 Et halvt år av livet, og kanskje også jobben? Sjefen hans, Høyesterettsjustitiarius Toril Marie Øie så sitt snitt til å falle en kollega i ryggen og sendte saken til Tilsynsutvalget for dommere. Der nevner hun også beleilig at en student varslet om Skoghøys oppførsel for flere år siden. Dette i et helt annet arbeidsforhold, da Skoghøy var professor ved Universitetet i Tromsø. Øie har kjent til den saken i flere år, uten å bry seg med den. Hvilket hun åpenbart heller ikke burde. Men nå, med pressens smålige moralpoliti pustende i nakken, nå handler hun. Snakk om sjefen fra helvete.

 Det moralistiske kommentariatet mener at «også dommere må oppføre seg», for å sitere Ridder Snusfornuft i Aftenposten, Andreas Slettholm.

Han hadde nok merket seg at lederen i advokatforeningen Jon Wessel-Aas hadde uttalt seg kritisk om Skoghøy i VG.

 Journalister flest har jo Wessel-Aas øverst på ringeblokka, sammen med Anine Kierulf, når noe handler om jus. Og hva mener så Anine Kierulf? Hun har hittil ikke ment noe om saken, så vidt jeg kan se. Men hun produserte en podcast for ett år siden, altså før denne saken, som sier alt om hvilken respekt nettopp Skoghøy nyter blant jurister. Hun omtaler ham som en levende legende i jus-miljøet, og gir ham den faglige heder og beundring han fortjente, da som nå.

Anines utmerkede podcast Takk og lov, episode 24, kan du høre her,

 Skoghøy har nemlig skapt rettsutvikling, gang på gang. Ved å kombinere sunt bondevett med krystallklar juridisk resonnering har han kjempet mot formalistiske, paragrafgranskere: Dommerkolleger som hverken har hans skarp hjerne eller gode moralske kompass. Hans dissenser i Høyesterett har ikke bare bidratt til nye avgjørelser (gjennom at saken ble klaget inn til den europeiske menneskerettsdomstolen) men også til lovendringer.

 La oss ta en av disse sakene for oss.

 I 2008 var han den eneste blant fem dommere (de fire andre var kvinner) som mente at når en ung jente på 16 år gjengvoldtas av fem menn fra tidlig kveld til morgenen etter, så skal ikke kvinnen avspises med 200 000 i erstatning. Høyesteretts flertall mente at de fire herrene skulle spleise på erstatningen, mens den femte skulle slippe helt unna. Skoghøy mente at hver av mennene skulle idømmes erstatning, noe som ville ført til en mye høyere erstatningssum. De kvinnelige dommerne Bruzelius, Coward, Stabel og Gussgard gikk altså inn for kvantumsrabatt ved gjengvoldtekt, og de var i flertall så de vant fram.

Skoghøy skriver i sin dissens: «I tilfeller hvor flere gjerningsmenn etter tur voldtar en kvinne, kan jeg vanskelig forstå det annerledes enn at kvinnen vil oppleve voldtektene som flere krenkelser. For hver person som voldtar henne, må hun gjennom en «ny runde», og følelsen av fornedrelse, avmakt og utnyttelse blir repetert. Selv om gjerningsmennene er til stede samtidig og bistår hverandre, må det derfor for voldtektsofferet oppleves som en ny krenkelse når hun blir «overtatt» av en annen gjerningsmann. Dessuten vil også graviditetsrisikoen, smitterisikoen og risikoen for å bli påført fysiske skader øke med antallet voldtektsmenn».  (...) «Den løsning lagmannsretten legger til grunn, fremstår for meg som fullstendig uakseptabel og direkte støtende. Den innebærer at menn som går sammen om etter tur å voldta en kvinne, blir «premiert» med en «kvantumsrabatt». Jeg kan ikke se noen reell grunn til dette. Tvert imot bør den enkelte gjerningsmanns ansvar forhøyes, idet han ikke bare er ansvarlig for egen voldtekt, men også for medvirkning til de øvriges voldtektshandlinger.»

Tilbake til Anines podcast: Denne disssensen førte til en senere lovendring, der Skoghøys syn fikk gjennomslag. Men det tok mange år før det skjedde. Skoghøy selv hevder at det faktum at flertallet besto av fire kvinner, mens en mann sto bak dissensen, nok avholdt lovgiver fra å endre loven i første omgang. Det ble altså gjort mange år senere, og heldigvis for det.

 Dette er bare en av flere dissenser fra Skoghøys side som har ført fram, i andre har hans syn fått medhold i Den europeiske menneskerettsdomstolen. I ett tilfelle på tross av at flertallet i Høyesterett hadde skrevet at en slik klage «åpenbart ikke ville føre fram». Men det gjorde den altså.

 Så kanskje denne lysende juristhjernen ble for mye for damene i Høyesterett? De med oppvekst på Bygdøy og jurister bakover i slekta i seks ledd? Skoghøy er fra forblåste Karlsøy. Nordlendingen er en outsider blant den type kvinner som dominerer Høyesterett. Disse damene, med de store hagers selvtillit, har sikkert mønstergyldig ryddige privatliv. De hverken dater på nett eller havner i grøfta (bokstavelig talt) etter forgiftning.

Høyesterettsjustitiarius Toril Marie Øie var rask til å sende Skoghøys private problemer til Tilsynsutvalget for dommere. Og dermed slo hun kanskje to fluer i ett smekk? Nemlig både å fremstå med prektighetens glorie overfor et hissig pressekorps. Og samtidig bli kvitt en brysom dissenterer, en som stadig opponerte faglig og som deretter fikk gjennomslag likevel?

 Glemt er arbeidsgivers omsorgsplikt ved sykdom, i dette tilfelle kombinasjonen av alvorlig sykdom og mulig offer for en grov kriminell handling. Glemt er de alminnelige konstitusjonelle rettigheter, som retten en fornærmet i en straffesak har til å ytre seg som privatperson om egen sak. Glemt er det alminnelige arbeidsrettslige prinsippet om at det er det du gjør på jobben som kan utløse disiplinære reaksjoner, ikke det du gjør i privatlivet. Og at det du har gjort ved en tidligere arbeidsplass, ikke skal hefte ved deg, et prinsipp Høyesterett selv har vedtatt i den såkalte servitørdommen.

Og alvorligst av alt: Glemt er prinsippet om at dommere skal være uavhengige og derfor har et særlig sterkt stillingsvern. Snipp snapp snute, vekk med et brysomt geni.

 En rekke akademiske tungvektere har kommet på banen for å forsvare Skoghøy, slik som Katrine Holter og  Benedikte Moltumyr Høgberg. De kommer med glassklare resonnementer i denne lesverdige saken i Advokatbladet.

Tilsynsutvalget har allerede uttalt at de ikke kommer til å bry seg med varslingssaken fra Tromsø.

Det burde være en no-brainer. Det er jo et utvalg for å føre tilsyn med dommere, og Skoghøy var ikke dommer da hendelsen bak varselet fant sted.

 Jeg låner Benedikte Moltumyr Høgbergs ord fra Advokatbladet: «Tidens moralnormer er blitt vanskelige å forstå, i hvert fall for meg. De endres i et raskt tempo og synes å gripe stadig lenger inn i privatlivet til folk. I den grad man lar skiftende moralske standarder presse seg inn i et rettslig vurderingstema, er vi galt av sted.»

 Ja, da er vi virkelig galt av sted. Dersom Skoghøy nå ikke orker å utføre sin dommergjerning, er det nederlag for rettsstaten. Et nederlag for rettsstaten og kanskje et knefall for smålig hevngjerrighet.