Advokatpriser i Schjødt og sløve innkjøpere
Denne saken er også publisert i Nettavisen i februar 2024. SVs juridiske talsmann Andreas Unneland svarte meg her: “Makspris på advokater er en god ide”.
Dagens Næringsliv avslørte 9.2.2024 at advokatfirmaet Schjødt tok 7000 kroner i timen for fullmektiger, altså jurister med bare to-tre års erfaring. For traineer (studenter) tok de 2300 kroner og for sekretærer 1900 kroner i timen. Partnerne selv tok 8900 kroner, også det klart i overkant av standard partnerpris på 6000-7000 kroner i denne delen av advokatmarkedet.
«Skamløst!» «Helt vilt!» «Grådighetskultur!» Advokater som f.eks Mette Yvonne Larsen (som driver i helt andre rettsområder), var ikke nådige. Både hovedoppslaget i Dagens Næringsliv 10. februar og oppfølgersakene i samme avis oste av moralsk harme.
Men ærlig talt, hva er problemet med at grådige advokater flår noen store – og sikkert like grådige - internasjonale bedrifter? De som er aller øverst i næringskjeden må gjerne holde på å loppe hverandre så mye de bare lyster.
Artikkelen i Dagens Næringsliv oppgav Schjødts timepriser i et konkret oppdrag, nemlig Chapter 11-prosessen i SAS. Konkurstruede SAS hadde dårlig tid, opererte i krevende internasjonalt juridisk farvann og valgte Schjødt som hoffleverandør - foran andre norske advokatfirmaer. Flere enn Schødt kan tilby supeflinke advokater til slike oppdrag, så prisen må jo ha vært sentralt da Schjødt ble valgt?
Men hør på dette: I løpet av 12 måneder økte Schjødt timeprisene på oppdraget med hele 37%. Dette gjaldt for fullmektigene. Altså de yngste og minst erfarne blant ressursene som Schjødt tilbød SAS. Partnerne økte timeprisene med 12%. Alt ifølge DNs reportasje.
Hvilke hodeløse innkjøpere av advokattjenester er det som aksepterer sånt? Selv ikke din gamle bestemor hadde akseptert en slik prisøkning fra en håndverker, enn si fra en lokal småbyadvokat. Hvis dette er typisk for innkjøperne i SAS, så er det ikke rart at det gikk mot konkursprosess.
Det gode med DNs reportasje er at det kan bidra til større bevissthet hos innkjøpere flest. Sløve økonomidirektører som rapporterer videre til like sløve styrer og enda sløve eiere som knapt møter opp til de søvnige generalforsamlingene, er det trolig for mye av.
Jeg ringte rundt til fem-seks advokater, også i Schjødt, for å skrive denne saken. Og de forteller om enorm forskjell på prisbevissthet hos kundene.
I min private, lille research åpenbarte det seg også en godt bevart hemmelighet: Noen av de tøffeste og proffeste innkjøperne av advokattjenester er faktisk de like trauste som store statlige etater og direktorater. Flere av disse presser timeprisene til de større advokathusene som om det var deres egen lommebok. Vi snakker om de samme juristhodene i de samme advokathusene, som selger sine tjenester til store selskaper som SAS. Men staten kjøper altså dette til en langt lavere timepris.
Dét er en gladnyhet for oss skattebetalere. Så får heller noen store konsern i privat sektor leve videre i sin illusjon om at de er veldig proffe advokatkjøpere. Det er de åpenbart ikke.
Det er bra med kritisk søkelys på de største advokathusene som Schjødt, Bahr, Wikborg Rein, Wiersholm og Thommessen. Men ramaskriket om timepriser i en helt spesifikk del av markedet for advokattjenester er malplassert. Det som eventuelt er galt med en sekretærlønn på 1900 kroner timen er ikke beløpet, men at sekretærene selv ikke ser noe til timeprisen i lønna si. I tilfellet SAS er det moralsk klanderverdige ikke at de sløser med advokatutgiftene, men at de samtidig sulteforer sine mange kabinansatte på stadig lavere lønn.
Det som er problematisk sett fra kundens ståsted, er tendensen til å gjøre oppdragene unødvendig store for å fakturere mye., noe også flere advokater peker på i Dagens Næringsliv-reportasjen: Når partner drar med seg to-tre andre i et kundemøte, tilsynelatende for å sikre kvaliteten, men egentlig for å fakturere med gaffel, da blir dette møtet dyrt for kunden.
Det kalles «vidløftiggjøring» når advokater har interesse av å gjøre saken så stor og krevende som mulig, og eksemplene er mange. Området «gransking» lider tungt av denne sykdommen. Sladderen går om ett av de største advokathusene, der sju-åtte traineer sitter ved siden av hverandre og leser gammalt ræl (alle mulige dokumenter) fra morgen til kveld. De leser for å finne tilløp til snusk i en eller annen krik eller krok av et selskap, i noe som skjedde for lang tid tilbake. Slike granskinger kan også være en helt uproporsjonal forfølgelse av enkeltpersoner. Schjødt driver lite med slike oppdrag, de går mot store internasjonale kunder og det som kalles «transaksjoner». Det er i slike oppdrag timeprisen er høyest. Å knytte timepris til moral er i dette tilfelle helt på jordet.
Også arbeidsmiljøet i det store advokatmiljøene bør få større pressefokus. I Dagens Næringsliv siteres en (anonym) advokat som sluttet i Schjødt, som sier det var som å komme ut av en konsentrasjonsleir. Det er et forståelig utsagn, fordi kravene til massivt mye jobbing kan være nådeløse. Reglene for arbeidstid og forsvarlig arbeidsmiljø brytes over en lav sko i de store advokathusene. Det er helt greit når det gjelder partnerne, som ikke er vanlige ansatte, men eiere. For yngre og mer uerfarne folk kan hverdagen bli ganske uutholdelig. Her er Schødt på ingen måte alene i klassen, dette gjelder bransjen generelt og er trolig verst i de største selskapene.
Reportasjen i Dagens Næringsliv bygget på et utall anonyme kilder, og avisens egen lesning av fakturaene fra ett eneste oppdrag, nemlig Chapter 11-saken til SAS. Partnerne i Schjødt visste hva de amerikanske advokatene i samme oppdrag fakturerte, og ble vel fristet til å slenge på litt ekstra. Det er lov å være grådig, og særlig når kunden (SAS) er såpass sløv at de bare punger ut.
Jo større transaksjoner, og jo mer globale kundene er, jo mer vil norske advokatpriser nærme seg britiske og amerikanske. For å jobbe i et av de største advokatselskapene må du være utrolig mentalt og fysisk robust, og det hjelper hvis du også er ensidig pengedrevet. En sånn jobb er ikke for alle.
En partner i Schjødt har hytte på fjellet, hytte ved sjøen og herregård ved svenskegrensa, men ikke tid til å være på noen av stedene. Han har råd til å leie seg inn på det aller beste jaktterrenget hvor som helst i verden. I det han legger våpenet til kinnet med byttet i sikte, så ringer klienten og hjortedyret stikker av. Schjødt-advokaten har nemlig ikke turt å dempe mobilen, slik de andre i jaktlaget gjorde. Den romantiske weekenden med kona blir dominert av teamsmøter klokka tre og fem om natta, på grunn av tidsforskjellen til USA.
En partner i Schjødt hopper når klienten sier hopp, og tilpasser seg den globale businesskulturen han er en del av. Og «Schjødt» er her bare en metafor for et hvilket som helst av de fire-fem største advokathusene i Oslo.
De internasjonale kundene betaler uten å blunke fordi det er priser de er vant til. Og fordi transaksjonene de trenger bistand til uansett er så store at timeprisene til en norsk leverandør bare er en pølse i slaktetida. Det gode med Dagens Næringslivs reportasje er at det kan bidra til større bevissthet hos alle de andre innkjøperne, altså de i selskaper med hovedvirksomheten i Norge.
Problemet med prising er at advokatene har et informasjonsovertak. Det er de som vet hvor krevende et oppdrag er, og fakturering handler også om tillit. Dagens Næringsliv har tidligere avslørt at managing partner (sjef over partnerne) i Schjødt, Erling Ueland, tilbød en bedriftsleder en million kroner til dennes private konto (!) for at han skulle velge Schjødt som firmaets leverandør av juridiske tjenester. Saken førte til at Ueland fikk en smekk fra disiplinærnemda for advokater, men den ble senere henlagt av Økokrim på grunn av «bevisets stilling». Det er noe helt annet enn en frifinnelse, og også noe annet enn henleggelse på grunn av «intet straffbart forhold». Henleggelsen av Ueland-saken fjerner ikke antakelsen om at Erling Ueland er en skurk målt etter vanlige folks rettsfølelse.
Schjødt som selskap går mot en overvekt av de store internasjonale kundene, mens de helt bevisst skaller av mindre selskaper. De mindre kan være vel så spennende for en faglig interessert jurist. En kommende enhjørning (lite selskap i sterk vekst), som skal inn i nye markeder og samtidig har problemstillinger knyttet til patenter og teknologibeskyttelse, er vel så interessante å jobbe for som de store, internasjonale transaksjonskundene.
Michael Tetzchner, selv jurist og stortingspolitiker, kaller Schødts timepriser uforsvarlige fordi de stenger vanlige mennesker ute. Men hva er problemet med at vanlige folk ikke bør forville seg inn på kundelista til Schødt? Privatrettslige forhold kan løses vel så godt av en dyktig småby-advokat, og mange privatrettslige forhold finansieres av foreninger som NAF (forhold om bil), huseier og leieboerforeninger, fagforeninger (arbeidsrett) eller forsikringsselskaper. Mitt forbrukertips til bedriftsledere er å velge blant de mellomstore som Kvale, Brækhus, Sands, Ræder Bing eller spesialfirmaer (som f.eks Helmr ved arbeidsrett). Deres advokater er på topp-nivå faglig, men ikke så dyre som advokatene hos de største firmaene. Dersom du er privatperson med advokat-behov kan du komme langt ved å kontakte en helt ukjent småbyadvokat. Det er mange dyktige jurister med bred erfaring i mindre byer!
SVs juridiske talsperson Andreas Unneland tar kaka når han foreslår lovregulering av hva som er maksimal lovlig timepris. Det er bent fram komisk at SV ønsker å beskytte sløve aksjeeiere og direktører i globale selskaper mot grådige advokater. SV bør konsentrere seg om den statlige støtten til fri rettshjelp, som er viktigere for den lille mann enn timeprisene til Schjødt. Riktig bruk og nok penger til fri rettshjelp har stor samfunnsmessig betydning. Saker innen alle rettsområder trenger dyktige advokat-terriere som har anledning til å bruke mye tid på en enkeltsak. Bare tenk på NAV-skandalene! Vi hadde blitt spart for dem dersom flere NAV-klienter hadde hatt tilgang til god advokathjelp.
Markedet for advokattjenester består av mange, ulike markeder. Og snart kommer gode AI-løsninger dundrende inn i feltet, LawAI innen arbeidsrett og Lexolve for SMB-markedet er allerede lansert. La nå Schjødt få herje på med innkjøperne på toppen i internasjonal business. At sløve kapitalister ikke klarer å bruke sin innkjøpsmakt er verdens aller bitteminste problem.
Les svaret fra SVs juridiske talsmann Andreas Unneland “Makspris på advokater er en god ide”.