Kjerkols plagiat - sensur er tilfeldig i universitet og høyskoler

Denne saken er også publisert i Nettavisen i januar 2023

Førsteamanuensis Thomas Laudal gjorde en tapper innsats for å tone ned Ingvild Kjerkols påståtte plagiat i Debatten 23. januar 2023. Men i denne saken tar han feil. Professor Gisle Selnes, den hittil hardeste dommeren over statsrådens masteroppgave, har dessverre rett i alle sine påstander. Dersom tekst-eksemplene mediene har trukket fram er korrekte er dette åpenbart plagiat.

Kan Jonas Gahr Støre ha tillit til Ingvild Kjerkol som helseminister når hun «stjeler som en ravn», for å sitere Gisle Selnes i Khrono? Og kan vi som folk, etter disse avsløringene, ha tillit til høyere utdanning i det hele tatt? Hvis studentene bare klipper og limer?

Systemet opererer med meningsløst strenge regler om plagiat, og rettsforfølger uheldige enkeltstudenter for bittesmå feil. Samtidig får mange studenter bachelor- og mastergrad etter plagiat som ikke blir oppdaget. Kombinasjonen strenge regler og sløv praksis er urovekkende.

Fenomenet sensur, kanskje det aller viktigste vi driver med, har overraskende lite prestisje og fokus i akademia. Vi har meterhøye bunker med forskning om pedagogikk, men lite forskning om kvaliteten ved sensur. Det lille som finnes av forskning på dette tyder på alarmerende lav kvalitet, noe jeg skrev om i Morgenbladet allerede i 2016, der under overskriften «Sensurlotto» (republisert på egen blogg for gratislesning i går).

Reglene er altså superstrenge, særlig om dette med selvplagiat, men oppfølgingen av reglene er tilfeldig. De varierer fra sensor til sensor og fra institusjon til institusjon, ifølge Tove Lie, redaktør i Khrono. Hverken Sandra Borchs eller Ingvild Kjerkols plagiat hadde blitt oppdaget dersom de ikke hadde vært statsråder.

Nå er det altså opp til Nord Universitet å avgjøre om Kjerkol kan bli sittende, hvis jeg tolker Støre rett. Det er i seg selv lite betryggende at institusjonen som ikke oppdaget feilene i første rekke, også er den som skal granske oppgaven på ny. Men slik er systemet i akademia. Nord Universitet skal nå ettergå egne kollegers tidligere arbeid i all offentlighet. Dersom de konkluderer med at dette var plagiat går de samtidig på et stort prestisjenederlag. Tidligere prorektor Asbjørn Røiseland har allerede påpekt at det er en for stor oppgave for et relativt lite og ungt universitet.

Jeg veileder og sensurerer masteroppgaver som en del av min daglige jobb. Redaktør i Khrono, Tove Lie, er den som etter min oppfatning har beskrevet det grunnleggende problemet best: Vi som sensurerer har dårlig tid. Vi ser på tallet i plagiatkontrollen (det er en del av rutinen) og dersom det er uvanlig høyt går vi inn og sjekker, men bare da. Ved f.eks ti prosent plagiat vil nok de fleste mene at sjekking er unødvendig, fordi en viss prosent som slår ut i plagiatkontrollen alltid vil forekomme (f.eks ved korrekt gjengitte sitater og i litteraturlista). Men hva hvis nettopp disse ti prosentene også innebærer rene tekst-tyverier? Det vil sjelden bli oppdaget.

Selv er jeg mer grundig dersom det er studenter som har vært lite interessert i veiledning, altså studenter jeg har opplevd som unnvikende. Det er mitt erfaringsbaserte sensorskjønn, at jeg tar det for gitt at studenter jeg kjenner og har diskutert tekst med, ikke plagierer. Men hver institusjon og hver enkelt ansatt har sine rutiner og sine terskler fra hva som er nok veiledning og nok undersøkelser i etterkant av en innlevert oppgave. Etter å ha hørt på Thomas Laudal i gårsdagens Debatten skjønner jeg at vi faktisk også har ulik oppfatning av hva som utgjør plagiat og fusk i forhold til hva som «bare» er slurv.

Hvor mange av dagens masterkandidater har egentlig skrevet oppgaven sin selv, og hvor mange har bare klippet og limt? Det vet vi ikke og universiteter og høyskoler har heller ingen insentiver for å finne det ut. Institusjonene blir økonomisk belønnet for volum. Jo flere studiepoeng som produseres, jo flere ut-eksaminerte studenter jo mer penger får studiestedene.

Kvalitetssikring, også i sensur, er et krav: Atskillige formalregler skal overholdes, men dette fungerer trolig langt bedre som papirøvelser enn som praksis. Og forskning på denne praksisen er det altså ikke særlig mye av.

 Noe over 60 000 studenter var i høyere utdanning i 1973, mens det var nesten 300 000 studenter i 2020. Den voldsomme veksten har skjedd på bekostning av kvaliteten. Og temaet sensur har hatt forbausende lite fokus, ut over drakonisk strenge regler som altså blir helt tilfeldig fulgt opp.

Da jeg tok mitt «hovedfag» i samfunnsgeografi i 1988 skrev alle studenter sine oppgaver alene. Andres artikler, oppgaver og rapporter var kun var tilgjengelig på papir. Internett fantes ikke for oss. Et par tiår senere kunne det klippes fra enhver vitenskapelig artikkel eller offentlige rapport på internett. Ansvaret for tekstene ble samtidig også mer pulverisert ved at studenter skulle levere oppgaver sammen. At studenter skriver sammen har, såvidt jeg vet, ikke utløst tilsvarende krav om et høyere nivå. To studenter deler altså på jobben, uten krav til at jobben skal bli større eller bedre utført.

Et system, som åpenbart har så mange svakheter, skal nå gå inn i en ny tidsalder, der enhver oppgave kan bli produsert av samtaleroboter som ChatGPT, Perplexity eller akademikernes yndling: Claude. Min personlige mening er at essayets og de store tekstoppgavenes tid som eksamensform bør være forbi. Heretter bør all eksamen enten skje på sted med vakter og PC med programmer som låser internett-tilgang. I tillegg bør muntlig eksamen få sin renessanse. Muntlig eksamen var obligatorisk som avslutning i min studietid, men er nå mindre vanlig. Trolig fordi institusjonene synes det er for dyrt målt i arbeidstimer for de ansatte. Men det er en uovertruffen metode for å finne ut om studentene er i stand til å legge fram et faglig tema og resonnerer rundt det helt på egen hånd. Har vi virkelig ikke råd til dette, i den såkalte kunnskapsnasjonen Norge?

Enn så lenge blir Kjerkol sittende som statsråd. Hun leder en sektor med forskningstunge institusjoner som sykehus (som også driver forskning) og Folkehelseinstituttet. At Støre fortsatt har tillit til Kjerkol er trist, med tanke på hvor lemfeldig han da tar på Norge som kunnskapsnasjon.