Bemanning i helse og bygg: Ulikhet i loven

Skrevet i samarbeid med Thorkil Aschehoug, advokat/partner i Grette AS

Norske sykehus bruker milliarder hvert år på å leie inn leger, jordmødre og sykepleiere, kunne NRK fortelle 14. april 2023. Også i kommunene leies det inn mye helsepersonell for å dekke behovene. Denne innleiepraksisen er dyr for helse-Norge, fordi timeprisen er mye høyere for innleide enn for vanlig ansatte.

I en annen bransje, nemlig bygg, er innleie fra bemanningsforetak blitt totalforbudt fra 1. april i Oslo, Viken og Vestfold. Da entreprenørene protesterte høylytt og iherdig fram til forbudet ble iverksatt, svarte regjeringspartiene at de kunne ansette folk direkte, dersom de manglet folk. Det merkverdige er at de samme partiene som stoppet all innleie i bygg, har fredet helse-Norge for alle restriksjoner mot samme type innleie.

De rødgrønne er svært kritisk til bemanningsbyråene generelt, altså selskaper som Adecco og Manpower, som lever av å leie ut folk. AP/SP-regjeringen strammet derfor inn på innleie i nesten alle bransjer gjennom nye lovregler 1. april.

De nye reglene er kompliserte. Oppsummert så har de aller fleste bransjer, som barnehager, skoler, industri og handel, fått strengere regler for innleie. Men innleie er fortsatt lov i vikariater og etter avtale med fagforeningen på stedet. Strengt altså, men ikke totalforbud, ble normen for det store midtfeltet av bransjer.

Men noen bransjer fikk spesialbehandling, både den ene og andre veien. For byggebransjen i Oslo-området og Vestfold ble innleie fra bemanningsforetak totalforbudt. Den offentlige helse- og omsorgsbransjen derimot, ble totalt skjermet fra de nye reglene! Her kan innleie brukes akkurat like mye som før.

Forskjellsbehandlingen er uforståelig. Byggebransjen er utsatt for store svingninger, både knyttet til konjunkturer, sesong og enkeltoppdrag. Men bransjen får altså beskjed om at de bare kan ansette folk direkte, og fortrinnsvis i faste stillinger. Selv om problemene med dette er åpenbare i en bransje med så sterke variasjoner i etterspørselen.

Helse- og omsorg derimot, har en jevnt stabil etterspørsel etter tjenester. Den store mankoen på folk i sommerferien (når de faste tar ferie) er like forutsigelig som årstidene selv.  Men denne bransjen, der det burde være mye enklere å planlegge, skal slippe byrden ved faktisk å måtte ansette flere direkte.

Og dermed kommer spørsmålet: Er forskjellsbehandlingen egentlig begrunnet i noe helt annet? Nemlig at politikerne ikke orker en innstramming i helsesektoren? Det ville jo ramme dem selv, med ramaskrik på hvert nes landet rundt når personellmangelen oppstår?

Norge ligger helt på topp blant OECD-landene i sykepleierdekning målt som antall sykepleiere per tusen innbygger. Men når man trekker fra høyt sykefravær, mye deltid, lange permisjoner og tidlig avgang fra yrket blir bildet annerledes. Og noen av de som er på jobb er utleid fra bemanningsbyråer, fordi de tjener bedre der.

Det er altså mye å hente i å bruke eksisterende nasjonal arbeidskraft annerledes i helse- og omsorg. Men det offentlige helse-Norge får jo ingen incentiver for å rigges om på fornuftig vis, dersom personellbehovet løses fra måned til måned ved bruk av bemanningsbyråer.

Regjeringen opererer med doble standarder. Én standard for helse- og omsorg, som jo blir driftet av det offentlige. Én helt annen standard for de private selskapene i bygg, som nå blir møtt med drakoniske tiltak i Oslo-området.

Mens helse-Norge fikk leve trygt i den ene grøfta, ble byggebransjen i Oslo-området kastet i den andre grøfta. Arbeidsmiljøloven bør fungere likt for alle bransjer. Detaljstyring med spesialregler for bransje etter bransje, fører ingenting godt med seg. Bransjeforskjeller bør håndteres av partene, ved tariffavtaler, ikke i loven.