Få de gamle ut i tide

Arbeidsminister Robert Eriksson vil heve aldersgrensene i arbeidslivet. Den alminnelige aldersgrensen i Arbeidsmiljøloven er 70 år. Da kan du sies opp, uten annen begrunnelse enn alderen.

Skjermbilde 2014-01-16 kl. 17.28.59«Det kan ikke være en bestemmelse i loven som gjør det umulig å jobbe etter at man har fylt 70 år,» sier Eriksson til VG. Statssekretær Astrid Nøklebye Heiberg følger opp i samme avis: «Arbeid er helsebringende: Det gir tilhørighet, det er inkluderende og man har godt av det».

Det synes sikkert også de unge også, de som aldri får fast jobb. I kommunene, i sykehussektoren, i høyskolesektoren, mediehusene og i forskning: Folk under førti må gå i årevis, noen ganger i tiår, før de får fast jobb. I den situasjonen er det urimelig å gi de gamle et enda sterkere stillingsvern, enda lenger.

Akademikerne og YS vil heve aldersgrensen for avgang, akkurat som regjeringspartiene og dennes to støttepartier. Mens LO, NHO og Unio mener aldersgrensene bør være slik de er i dag. En aldersgrense gjør det lettere å slippe til de unge, sier Anders Folkestad i Unio.

Det er jo ingen som nekter de gamle å tilby sin arbeidskraft, selv om de er ute av bedriften.  Det er de gamle som bør være ringevikarer, frilansere og vikarer, ikke de unge. De gamle kan nettopp tåle den usikkerheten som ligger i å ikke ha fast jobb, fordi de hever sin pensjon ved siden av jobben.

For å forstå saken må man forstå at pensjonsalder og aldersgrense ikke er det samme. Pensjonsalder er den alderen du har rett til å begynne å ta ut pensjon, og det er (som regel) 62 år. Aldersgrense er den alderen du kan bli sagt opp på grunn av alder, i praksis den dagen du mister jobben og det er (som regel) enten 70 år eller 67 år (se under).

Det nye i pensjonsreformen var at man har rett til å heve pensjon og være i full jobb samtidig, fra og med fylte 62 år. De gamle kombinerer altså rett til pensjon med fullt stillingsvern i fem til åtte år, i seg selv en snodighet.

Mange bedrifter har egne aldersgrenser på 67 år, slik at alle må slutte når de blir 67. Den såkalt Gjensidige-dommen, som gikk helt til Høyesterett, handler om hvorvidt bedriften har rett til å sparke ut alle 67-åringer. Bedriften vant saken mot en dame som ville fortsette å jobbe. Og en av grunnene til at de vant var at de kunne tilby en god tjenestepensjon, fra samme alder.

Vi har altså to spørsmål knyttet til aldersgrenser: Skal den generelle aldersgrensen for stillingsvern heves fra 70 år eller kanskje fjernes helt? Og skal de bedriftene som praktiserer lavere aldersgrenser enn dette, tvinges til å beholde seniorene lenger?

Regjeringen går inn for begge deler. De presenterer dette som en sak som handler om retten til å jobbe. Men det handler om de gamles ønske om å være vernet. Stillingsvernet. Det er noe helt annet.

De gamle er hjertelig velkommen i arbeidslivet, ved å tilby sin arbeidskraft til de som vil ha den. Spark de gamle ut av sine faste stillinger, så de unge får nyte godt av de faste jobbene.

De gamle har nemlig råd til å være ringevikarer. De mellom 50 og 70 år er den rikeste generasjon noensinne i Norge. De (altså vi) har allerede rett til hele åtte år der vi kombinerer pensjonsutbetaling med fast jobb og fullt stillingsvern, årene mellom 62 og 70. Å gjøre denne perioden enda lenger er helt urimelig overfor de unge.